Kamptråd: Sandefjord - Strømsgodset
Lørdag 16. september, kl. 18:00
Jotun Arena
Eliteserien 2023
25 år med drømmer!
10. september 1998 ble vår kjære klubb stiftet, på skuldrene til Sandefjord Ballklubb og Runar IL. Dette var ingen sammenslåing, men en sammarbeidsklubb. Først samlet vi Sandefjord, så skulle vi bli Vestfolds stolthet. Målet var klart, Tippeligaspill. Ikke siden Ballklubbens nedrykk i 1965 hadde vi sett toppfotball i byen. Ting skjedde i et voldsomt tempo. Opprykk til 1. divisjon uten tap i 1999, reddet oss fra nedrykk i 2000 med et drømmemål i siste kamp, og en flott 7. plass i Skredes siste sesong. Men det var i 2002 vi skulle bli en klubb hele landet hadde hørt om. I 2000 stilte Strømsgodset opp på Storstadion i blå drakter, fordi dem ikke visste at vi spilte i blått. (De trudde dem skulle møte Ballklubben). Samme feilen gjorde Start året etter, da de kom i blå bortedrakter. Men i 2002 skulle det endre seg.
Tom Nordlies inntog i klubben i 2002 gjorde Sandefjord Fotball kjent i hele landet. Kvalikkamper i 02 og 03, mot storhetene Brann og Vålerenga, bar bud om hva som skulle komme. Der en 7. plass i 1. divisjon var bra i 2001, ble 4. plassen under Arne Dokken i 2004 en gigantisk nedtur. Jeg skal ikke påstå at alle gjorde det, men frem til 2004 kom mange på Storstadion for å se på motstanderlagene og Tom Nordlie fremfor SF. Brød og sirkus til folket, det trekker folk det.
Kun 7 år gammel var klubben i 2005, da en til da ukjent herremann fra Tønsberg kom inn dørene på brakka. Tor Thodesen, «keepertreneren», «vannbæreren», osv. Ingen skulle komme for å se han på sidelinjen. Jeg vil gå så langt som å si at ingen kunne forutse det vi skulle få de neste årene. Det var kun drømmer, men av og til blir de virkelighet. 2005 og spesielt 2006 var de mest innholdsrike årene i klubbens historie til nå. Fra Melløs til Lerkendal. Nå kom ikke folk lenger for å se på Nordlie eller Klanen, nå kom de for å se på Guttane. Godset og Start kom i riktige farger nå, og landets fotballeksperter fikk etter hvert grepet om hva klubben het også. De var kritiske så klart. Mini og Ivar Hoff var ikke akkrat optimister på byens og klubbens vegne. Og de trudde kanskje de fikk rett i 2007 da vi rykka ned. Det var vel det?
Klubbens 10-årsjubileum ble starten på gullalderens andre kapittel. Fotballen var ikke vakker, og treneren var minst like ukjent, men det Patrick Walker fikk til i 08 og 09 er fremdeles noe av det beste i klubbens historie. Opprykk og 8. plass i Tippeligaen (a poeng med 6. plass) er fremdeles vår beste prestasjon. Dessverre for Walker ble suksessen fulgt av annus horribilis i 2010. 28 kamper uten seier, da kan man begynne å miste håpet. Selv om 2010 var slutten for gullalderen, var det ikke slutten for klubben. Det skulle ta noen år, men vi skulle tilbake.
Årene under Arne Sandstø har et litt ufortjent dårlig rykte. I 2011 blir vi nummer tre, kun tre poeng unna opprykk. Denne sesongen var det ingen kvalik. Året etter blir vi igjen nummer tre, riktignok med langt færre poeng. Tapet mot Ull/Kisa i kvalik ble starten på klubbens største nedtur til dags dato. 2013 ble et katastrofeår, som flere trenere før hadde opplevd i sin tredje sesong. 8. plass var den laveste plasseringen til et SF-lag siden vi holdt oss i 2000. Dette var i klubbens 15-årsjubileum. Det skule også vise seg at det var i denne «askehaugen» vår tredje gullæra skulle fødes. Inn dørene kom Lars Roar Bohinen.
Der 2013 var historisk svakt, ble 2014 historisk godt. Vår eneste pokal ble vunnet denne sesongen, da vi vant 1. divisjon suverent. Vårt eneste tap kom mot FFK i runde to, og etter det pløyde vi igjennom serien som vi aldri hadde gjort før eller siden. Vi var tilbake, og til tross for noen nedrykk og opprykk siden, har vi de 10 siste sesongene vært et temmelig stabilt Eliteserielag.
Bohinen er lengstsittende SF-trener i historien, og er eneste med to opprykk. Han fikk heller ikke fyken, for han ble solgt til Aalesund etter 2017-sesongen. Hans etterfølger ble den kortest sittende, og hans tid i klubben burde faktisk bli en bok eller dokumentar. Tiden under Magnus Powell er noe av det rareste vi har opplevd i Sandefjord Fotball. Kanskje SF-podden kan lage en spesialepisode, med noen gjester med førstehåndsinfo fra innsiden? Da vi sto oppi det var det rene torturen, men i ettertid er det nesten litt fornøyelig å høre om kaoset den mannen forårsaket. Og det var jo i disse ruinene vårt neste store trenernavn ble ansatt.
Marti Cifuentes er muligens histoiriens mest populære SF-trener blant fansen. I alle fall i undertegnedes øyne. Han klarte ikke å redde oss i 2018, selv om det var ganske nære, men med opprykk i 2019 og et strålende 2020 under pandemien, står han med gullskrift i vår nå 25-årige historie. Jeg skal ikke gå inn på avskjeden her, men fastslår at vi er en bedre klubb etter at Marti var her, enn før. Det er ikke takket være én mann åpenbart, men han betydde mye. Vi begynte å drømme større, og siste nedrykk begynner å bli en stund siden.
Jeg vil dra noen linjer tilbake i tid når vi bytter ut Marti med dagens duo. Ikke helt ulikt da Tom Nordlie forsvant, kom det inn noen mindre meriterte. Tegan og Hansi var så klart godt kjente som spillere, men som treenere i SF fikk de litt de samme skeptiske blikkene som Tor Thodesen fikk i 2005. Dette kunne da ikke gå? Men det gjorde det. 2021 ble nesten like bra som 2020, og for første gang hadde vi holdt oss to år på rad. Våren 2022 var nesten enda bedre, men en tung høst med mange skader sendte oss til apocalypse-kampen mot Haugesund. Kvalik-spøkelset ble heldigvis drept mot Kongsvinger, og dermed er vi fremme ved klubbens 25-årsjubileum, og vår 4. strake sesong i Elitesrien. Aldri før (etter samlingen av norsk fotball i 1963) har et Vestfold-lag vært lenger sammenhengende i øveste divisjon. Mange som går på kamp i dag husker ikke tiden før 10.09.98, men for oss som gjør det, må vi aldri glemme at toppfotball i Sandefjord og Vestfold ikke er noe man skal ta for gitt. Alt dette ble gjort mulig av noen visjonærer for 25 år siden, som turte å drømme. Vi er ikke i mål, for nye drømmer kan fullbyrdes. Hva med et cupgull? Medalje i serien? Europa-spill? Seriegull? Det er alle drømmer vi kan ha har nå. De virker kanskje uoppnålige og til dels absurde, men det gjorde også Eliteseriespill for 25 år siden.
Jubileumskampen
Jotun var sentrale i 1998, og de er sentrale i 2023. En av de lengste hovedsponsoravtalene i norsk fotball har nå blitt enda sterkere. Stadion har omsider fått sitt endelige navn. Jotun Arena skal det hete resten av historien, i alle fall om supportere får bestemme. Sponsornavn på stadioner er et onde, men av og til er de faktisk til å leve med. Jeg personlig ser ikke på logoen på drakta og navnet som en sponsor, men en del av klubben. Vi skullle jo faktisk være rød/gule da fargene ble bestemt. Av økonomiske grunner ble vi blå, men logoen ble værende. Jeg vil samenligne det litt med at Volkswagen sponser Wolfsburg. Det sier seg liksom sjøl. Jotun og Sandefjord har vært ett i 25 år allerede, så velkommen til Jotun Arena, drømmenes arena, Sandefjords arena.
Det ble en lang intro før kampens motstander ble skikkelig nevnt. Strømsgodset. Her trur jeg ikke verken SF eller NFF har tenkt så mye, men oss fotballnerder (med SF som hovedfelt) jubler litt ekstra. Dette er nemlig den motstanderen vi har møtt oftest i historien! Dette blir kamp nummer 30, og attpåtil var Godset motstander da Blåhvalane i 2000 dro på sin første bortetur! Jeg kunne skrevet enormt mye om tidligere kamper og opplevelser, men heldigvis har vi allerede en sak om dette: https://www.blahvalane.com/nyheter/stromsgodset-for-30-gang/
SF og Blåhvalane inviterer til fest denne lørdagen. Det blir fanzone, kake, mye som skjer og topp stemning. Corner tilbyr forfriskninger, og Blå Sone pyntes til fest. Sist var Blå Sone omtrent helt fullt, så denne gang burde dere som vil hit faktisk møte opp litt før. Det kan rett og slett hende du ikke får plass om du kommer for sent.
10 cupfinaler...
Vi er 10 kamper unna å holde oss nok en gang, og det ser ganske bra ut faktisk. AaFK er nok fortapte, så striden i høst står mellom fire klubber, hvorav to holder seg, en får kvalik, og en går rett ned. På papiret er vi fremdeles det laget med «dårligst» spillere og minst ressurser, men fotball spilles ikke på papiret. Laget er godt nok til å overleve, også har vi et ess i ermet. Nedrykksangst. I Vålerenga ser de fanden på veggen om dagen. Det er jordas undergang å rykke ned. Ingen av de andre i bunnen har samme intense panikk for et nedrykk.
Haugesund har vært i fritt fall i år, og nå har de mista Grindhaug også. De har ikke vært nede på mange år, og med en ukjent juniortrener som sjef er det frykt for klubbens fremtid nå.
I Bærum har Bohinen fått sparken, og gamle helter har kommet inn. Men er det nok? Økonomisk er Stabæk helt avhengige av å overleve. Et nedrykk er katastrofalt her også. Nervene er nok utenpå drakta.
Eneste klubb i nedrykkstriden uten angst, det er oss. Vi trenger ikke frykte for eksistensen ved et nedrykk. Vi har råd til og erfaring med nedrykk. Så klart lysta på mer Eliteserie er på topp, men vi holder oss fordi vi vil, ikke fordi vi må. Derfor tar jeg tilbake dette med ti cupfinaler, for det er det ikke. Det er 10 nydelige Eliteserie-kamper å glede seg til. Masse spenning og dramatikk. Flotte mål, seire, og sikkert et og annet brutalt nederlag.
Først ut er altså Strømsgodset. De er åtte poeng foran oss, men uten særlig mye å spille om. De rykker ikke ned, og de når ikke toppen. Det betyr ikke lett match, men det burde bety muligheter for seier.
Hvem skal starte?
Vi har ingen karantener, og meg bekjent er det kun Amin som er skada. Dermed er det bare å velge og vrake for trenerne. Men så mange overraskelser trur jeg ikke vi får. Her er mine 11 utvalgte, uten videre begrunnelse.
Keto
Carson Pedersen - Taaje - Moen Foss - Walle Egeli
Nilsson - Ottosson - Kjær
Al-Saed - Ruud Tveter - Dunsby
Jeg tipper vel at Koomson fremdeles har sitt klippekort, og håper han tar vare på det. I tilleg er det vel mulig både Risan og Franklin kan komme til å starte. Derfor skriver jeg ønsket lag, ikke det jeg trur starter.
KJØP BILLETTER HER
Forfatter: Lasse Ødegaard
