Lørdag 29. juli var det duka for Vålerengas 110-årsjubileum hvor vi var gjester og motstandere. Bursdager er gjerne til for hyggelige gaver, og noen sa en gang noe som at «det beste du kan gi en venn er ei god pasning». Filip Ottossons pasning til Franklin Daddys Boy i det fjerde overtidsminuttet var en perfekt gave til oss.
Blåhvalane hadde satt opp buss til kampen og jo nærmere kampdag det gikk, jo flere meldte seg på. Totalt var vi 43 personer på bussen til Paulsen oppover til Oslo.
I og med at kampen starta klokka 15:30, var det oppmøte på Corner i sentrum klokka 12, før bussen svinga innom stadion for påfyll av folk, flagg og utstyr til kampen, og en siste stopp på Sem før det bar nordover på E18.
I utgangspunktet skulle vi vært på pub i Oslo, men på grunn av snaut tidsskjema valgte vi å heller ta en lengre pause på Esso i Kobbervikdalen, og her ble det gjennomført loddsalg og tippekonkurranse. I motsetning til på LSK-bussen glemte ikke reiselederen å gi seg selv gevinst i loddtrekninga. Godt noen har huet på plass, og greit at vikaren bare var vanlig passasjer denne gangen!
Etter stoppet der kjørte vi til Oslo og Intility Arena der det ligger rett ved motorveien på Helsfyr. Vel framme ble det avlessing av folk og utstyr i det deilige sommerværet før vi fikk rigga oss til inne på stadion.
Etter hvert kom også kampen i gang i steikende sol. Det er rimelig å si at det var relativt lunt på bortefeltet denne ettermiddagen. En kan si litt av hvert om VIF, men de har fått seg et bra stadion med et av de beste bortefelta i landet. Bratte tribuner og god sikt.
Til pause var det 0-0 og vi hadde kanskje vært litt heldige som ikke slapp inn. Men bare det å ikke slippe inn mål de første ti minuttene på bortebane var forfriskende.
Etter hvert kom andreomgang i gang, og der vi ikke slapp inn tidlig i første, slapp vi inn tidlig i andre. Da var det nok ganske mange som trodde at dett var dett og at det ville bli ketchupeffekt for Vålerenga.
Men neida! Snaue ti minutter etter trår Filip Ottosson fram med et deilig frispark direkte i mål rett foran oss. Utrolig deilig mål og deilige jubelscnener både på banen og tribuna.
Og det skulle ikke ta lang tid før den andre svensken lurker i mellomrommet, setter fart og skyter lavt i hjørnet. Vi har snudd kampen! Danilo hadde plaga VIF lenge og det ga gevinst til slutt.
Tida går sakte i denne svært viktige bunnkampen. Når det nærmer seg 90 minutter har vi sett flere ganger før denne sesongen at vi har mista poeng. Og joda, i det 90. minutt kom 2-2, attpåtil på brassespark. Ikke nå igjen...
Tavla til fjerdedommeren viste fem minutter tillegg, fem laaange minutter med ganske mye trøkk fra hjemmelaget. Angsten for å tape kampen reiv i mange.
Men så er fotballen et finurlig spill da. Vi får en overgang som VIF ikke klarer å klarere ordentlig, ballen havner hos Ottosson litt til høyre dypt i banen. Og dermed får vi svensk silkepasning rett på pannebrasken til Franklin Daddys Boy som støter kula i nettet bak den nesten to meter høye keeperen til VIF. Det eksploderer på tribuna, jubelen er enorm. Innbyttere og støtteapparat kommer løpende nedover for å feire rett foran oss. Et øyeblikk for evigheta!
At vi ikke vinner 4-2 på slutten er helt ubegripelig, men det holder med 3-2. Stor feiring sammen med Guttane før de gikk i garderoben.
Etter hvert slapp vi også ut av stadion etter at vi var låst inne en periode. Å blande seg med iltre hjemmesupportere rett etter kampslutt er ikke nødvendig.
Så var det inn på bussen og ture tilbake igjen, til stor glede og delvis utmattelse for enkelte. Men ikke verre enn at det ble betydelig med synging på vei hjem.
Halvveis stoppa vi på Max Burger på Kjellstad for pause og mat, og der dukka også Bugge opp i egen bil.
Til slutt kom alle seg tilbake, en del dro på pub, mens andre dro hjem for å se måla om igjen og om igjen. Og om igjen.
Turen ble desidert vellykka og det var en fantastisk bursdagsfeiring i Oslo, så tusen takk til alle de over 250 SF-supporterne som var med. Gjesten vant festen.
