Da TV 2 og NFF satte opp denne kampen på en mandag, så ble det med ett ganske vanskeligre å komme seg på kamp for mange. Som om Ålesund ikke er kronglete nok å reise til i utgangspunktet.
Men tross det var oppmøtet i år betydelig høyere enn de fire i fjor. Totalt endte det med 19 personer på feltet, godt hjelpa av at kjæresten til Fredrik Berglie og hennes familie var ni stykker.
Fra Vestfold kom det fire med fly og fire som kjørte bil tur-retur (!). Det står det respekt av. De tok med seg flagg, bannere og tromme sånn at det ble litt effekter på bortetribuna.
Til pause kom det to til og dermed var vi ti som sang.
Fos oss som valgte fly gikk turen til Gardermoen og SAS-flyet til Vigra klokka 12:15. Rask og grei flytur unnagjort på 40-45 minutter. Derfra ble det taxi til Ålesund sentrum og etter hvert samling etter å ha sjekka inn. Litt rusling rundt i byen ble det tid til, med tilhørende klistring av klistremerker. Man må vise at man har vært på besøk.
Så ble det mat og drikke før vi etter hvert gikk de cirka 30 minuttene til Color Line Stadion.
Utafor bortefeltet møtte vi fire som fløy de fire som hadde kjørt de drøye åtte timene.
Litt venting utafor inngangen ble det siden vi var litt tidlig ute.
Etter hvert kom vi inn på stadion og fikk rigga oss til på øvre del av bortefeltet. Stemninga var god fra start og de åtte som sang tok i alt fra begynnelsen i det som til slutt skulle bli en ganske slitsom affære.
Omgangen spillemessig ble sett på med bekymring, det var Aalesund som var best.
I løpet av pausa flytta vi oss ned på ståfeltet siden bannerne våre dekte over reklameskilt på øvre del.
Fra våre nye plasser fikk vi se langt der borte på motsatt ende av banen at Jakob Dunsby satte 1-0 i hjørnet. Jubelen brøyt løs over det viktige målet og de allerede hese stemmene kunne synge enda høyere.
Så kom det en periode hvor det omtrent ikke ble spilt fotball og folk fra begge lag lå skada. Vi applauderte Aalesund-spilleren da han etter hvert kom seg på beina, mens hjemmepublikummet valgte å bue da Fredrik Berglie etter hvert kom seg på beina etter å ha fått seg en smell som så mye verre ut enn det til slutt viste seg å være. Lavmål.
Vi så at store sjanser ble brent og det ble en viss bekymring for at de bortksta sjansene skulle straffe seg med et mål i mot. Men så i det 72. minutt satt den for Danilo, og jubelen ble om enn enda villere på 2-0, mens gensere og t-skjorter føyk av for noen, mens andre brakk flagg i feiringa. Og det var ikke mye til temperatur til å stå i baris, men sånn blir det altså.
Dunsby fikk et mål annullert som drøyde med VAR, før Alexander Ruud Tveter satte spikeren i kista med 3-0 etter 81 minutter. Denne gangen uten jubel da ingen av oss skjønte hva som skjedde, selv om vi trodde vi så at ballen gikk i mål over 100 meter unna. Det var først da vi så spillerne juble på storskjermen at vi kunne juble for tredje gang. Nå kunne det ikke gå gærent!
Med stemmer som ble hesere og hesere og andpust som tok de fleste der, fortsatte vi å synge til bokstavelig krampa tok en av gutta, som til slutt måtte legge seg ned for å få hjelp til å tøye ut smertene. Det ble lagt ned like mye innsats på tribuna som på banen, og dere skal vite at det å stå og synge med alt man har i 90 minutter er en øvelse som tar på fysisk.
Så var kampen over til stor glede og enda mer synging og jubling. Feiring med spillerne som naturligvis var veldig glade. Vi ble igjen på stadion til de begynte å slå av lyset, feirende og syngende.
Vi ble geleida bort til bilen av Aalesunds supporterkoordinator og noen vakter og sa ha det bra til de fire som satte den lange kursen hjem gjennom natta.
Vi fire som skulle overnatte rusla tilbake mot byen og fant oss en irsk pub og tok noen glass, glade og letta over en fantastisk bortetur.
Retur hjemover med SAS klokka 13:40 og på Gardermoen 40 minutter seinere. En bortetur som seint vil glemmes.
MELD DERE PÅ EN AV BUSSENE TIL ÅRETS SISTE BORTEKAMP MOT STABÆK 26. NOVEMBER.
Det er rundt 50 påmeldte nå. Bortetur er gøy!
